Kjære dere,
Bare to dager Guatemala, men vi har allerede rukket mye. Vi er Mai Britt som er sykepleier og som har med Gunn og Tone som også er sykepleiere. Niesen hennes Nina er med for å hjelpe til med div., og hun skal også dokumentere Clinica Noruegas arbeide. Anne Lise og Olav fra vennskapskomiteen Moss Aguacatan er med for å ha møte med ambassadøren, se på oppfølging av prosjekter i Aguacatan, og ha møter der og planlegge besøk fra Aguacatan til Norge.
Vi hadde med 15 kofferter som alle hadde overvekt, det var til og med en for mye, men alt skled rett igjennom takket være grei behandling.
Dro fra Torp Flyplass i et voldsomt snøvær, men etter avising tok vi av bare litt etter skjema. Kom til Shipol i Amsterdam der vi ikke måtte vente så lenge før vi dro videre til Panama. Det er en grei rute for det er ikke så lenge å vente der heller. Ankom Aurora flyplass i Guatemala litt over 8 lokal tid fredag kveld. Jeg ble plukket ut til sjekking av den ene kofferten, for de hadde sett noe mystisk da de gjennomlyste den. Det var en av Clinica Noruegas utstyrskofferter som Mai Britt hadde pakket, så jeg ropte på henne. Det ble mange spørsmål da kateter og engangssprøyter dukket opp innimellom hjemmestrikkede sokker. Mai Britt viste frem det øverste laget, og vi gjorde vårt beste for å avlede oppmerksomheten fra det som lå lenger ned. Han som kontrollerte ba om en verdi på utstyret i kofferten, men vi svarte at dette var gaver, og man spør ikke om pris når man får gaver. Sjefen ble tilkalt, og han bare sendte et blikk ned i kofferten, før han sa det var greit. Så fikk jeg et eksklusivt stempel i passet, som gir meg tillatelse til å bringe medisinsk engangsutstyr inn i landet uten å betale skatt på det, med 6 mnd. varighet.
utenfor sto Jorge Luis, Gustavos nevø, og ventet på oss med den store pickupen sin. Alle koffertene ble lempet opp og kjørt til Hotel Spring. Carlos, Gustavo og Jaime kjørte oss. Jaime var trist fordi nevøen til kona hans var blitt funnet et par dager tidligere med et skudd gjennom hodet. Han lå i et skogkratt i nærheten av Escuintla, og bilen hans var borte. De ante ikke hva som hadde skjedd, eller hvorfor.
På Spring ble vi hjertelig tatt i mot, og vi fikk akkurat de rommene jeg hadde bestilt. Så var det å ta en velkomst-Gallo i patioen sammen med gutta, før vi stupte i seng.
Lørdag 30. januar visste vi ville bli en viktig dag for Clinica Noruega. Mai Britt og jeg hadde innkalt til stiftelsesmøte, slik at vi kan bli registrert i Guatemala. Vi skulle også ha møte med Juana fra Chajul som får støtte til utdanning som hjelpepleier dette året. I fremtiden skal hun betjene Clinica Noruega i Chajul.
Geremias som er advokaten vår, hadde laget forslag, og vi kom til enighet. Mer om Clinica Noruega kan dere lese om på bloggen clinicanoruega.blogspot.com

Etter et fruktbart møte, dro vi alle til Portalito som alltid er en opplevelse på lørdager. Vi kom for sent til marimbakonserten, men fikk en liten historisk oppdatering om stedet som for mer enn 100 år siden var en skrivemaskinskole.

Jeg hadde spurt Carlos om vi kunne ha en velkomstfest hjemme hos ham og Rosa, og slik ble det. Hun hadde laget deilige sandwich med svinestek, og vin hadde Gustavo og Geremias kjøpt på Smartklubb. Det ble taler og kjøp av kunst for noen, og en hyggelig start på en tur som det kan komme mye ut av.

Søndag morgen ble vi hentet av taxisjåføren Tulio og broren hans. Vi dro til Antigua på dagstur. Først innom Nim Pot for å hilse på mayapresten Tojil, og så innom Fridas en liten tur. Lunsjen hadde vi på la Naranja Pelada, (Den skrellede appelsin), en godt bevart hemmelighet i Jocotenango like utenfor Antigua. Don Tulio varter opp med den beste ceviche, reker i tomat og koriander med masse lime.
På vei tilbake var vi innom La Antigua, galleriet der Gustavo og jeg er representert. Vi hilste på arbeidene våre.
Da vi kom tilbake til Spring var vi helt slått ut. Nå tar vi det helt med ro i kveld, for det har vært et par veldig intense dager.

Jeg har vist frem boka mi over alt, og alle spør når den kommer ut på engelsk eller spansk. Franklin i resepsjonen på Spring, mente han kunne ha solgt den 20 ganger i løpet av lørdagen hvis den hadde vært på engelsk. Nå har jeg lagt igjen et bla-eksemplar på galleriet i Antigua, og bedt dem promotere den og gi meg tilbakemelding. Og alle jeg kjenner her får sett bildet av seg selv, og de blir stolte og glade og takker for at de har fått være med. Bortsett fra Julia som har en liten tienda i Jocotenango. Hun nektet for at det var henne, for hun pleide ikke være så ustelt på håret. Hun bare ristet på hodet da jeg viste henne bildet gjennom sprinklene, og så lurte hun på hva jeg egentlig ville.