Tre vakre kvinner fra markedet i Aguacatan.


Fra Chajul, 16. februar 2010-02-17

Nå sitter jeg på rommet hos Ana Canay med stearinlys og et glass rødvin og med ullteppe over meg. Det er ganske kjølig, for å si det mildt. Chajul er ikke stedet med et gjestmildt klima, selv om vi opplevde det da vi kom søndag ettermiddag. Chajul har aldri vært så varmt og behagelig som akkurat da. Sola skinte, og det varmet både kropp og sjel akkurat den ettermiddagen.

Litt tilbakeblikk:
Fredag 12. februar ble det en liten seremoni da grunnsteinen ble nedlagt på tomta vår. Matha hadde hjulpet Rosa med å lage tostadas fritas med finhakkede grønnsaker, kinaputter hadde Juanito og jeg sørget for, eggeskall med mokkel inni hadde vi også, og selvfølgelig litt innvielsesdram, dvs. akkevit. Don Tomas var litt bekymret for den siste ingrediensen….
Alle samlet seg på tomta vår der vi hadde målt opp og plassert grunnflaten til det første huset som vi håper kan oppføres om ikke så lenge. Jeg syns det var veldig hyggelig at alle de norske deltok, og det samme gjelder alle fra Aguacatán som kom. Huset skal jo være til glede og nytte for mange flere enn oss.
Avskjeder er jo aldri lett, så jeg gjorde det litt den kvelden med de nærmeste. Vi kommer jo til å møtes igjen, hvis helsa og Gud vil, som de sier i Guatemala.
Lørdag dro sykepleierne til Huehue på et hyggelig besøk hos kjente der, mens de fra CAAM og jeg hadde noen fine møter på skolen. Først var det ungdomsgruppa i CAAM Aguacatán som fortalte om aktivitetene sine, og så var det en gjennomgang av work-shopene som har vært i regi av Cambiamos el Mundo ved Claudio, som har blitt gjennomført med støtte fra CAAM. Det virker som det er stor aktivitet blant både medlemmer og andre invollverte, og at det har hatt stor betydning å få disse work-shopene til Aguacatán. Det er utrolig hvordan vannet bare fosser opp og vanner markene i store nærområder.
Lørdag var det minnestund for Walther på COMMAskolen, og det kom ganske mange mennesker dit. De viste bilder, og så var det et opptak med intervju av Walther da han var i Norge på Sund Folkehøyskole. Det meste var på norsk, og for oss ble det litt underlig.
Søndag var det farvel til Aguacatán og Agua Blanca for en stund, og vi dro til Chajul. Det er alltid fint å stoppe på El Descanso i Nebaj for å spise og gå på do. Derfra er det bare en halv time til Chajul nå når veien har blitt så bra.
Vi var i Chajul ved 2- tiden, og fikk ordnet på klinikken.
Lars Vaagen og pasientene kom omtrent samtidig, og Clinica Noruega fikk tatt i mot en del pasienter den første dagen. Ole Jacob hadde store planer om å komme, men en halsbetennelse hindret ham dessverre.
Det ble en hyggelig middag og kveld hos Ana Canay.
Mandagen ble sammensatt, dvs. at jeg hadde mange jern i ilden. Oversette på CN, organisere det jeg kunne, bestille camionetta til tirsdag, m.m.
Noen i følget var ikke bra, og derfor ønsket alle å flytte til Vetz Kaol der Anne Lise og Olav hadde bodd fra første dag. Bedre senger, mindre mugglukt, og flere doer og dusj med varmt vann, er bedre en det enkle pensjonatet til Ana. De var fornøyde med å flytte, og jeg var glad for å bli værende. Det er bare snakk om 3 dager. Ana mister faren sin for 1 ½ år siden, og moren døde for 3 mnd. siden, og dette preger henne på flere måter. Det ble en artig kveld med mye moro med alle barnebarna til Ana som det er vanskelig å få oversikt over. Det ble rene Ranferi- verkstedet rundt bordet, og ingen ville legge seg.

Tirsdag våknet jeg kl. 6, for jeg måtte være på CEMIK kl. 7. Hadde fått tak i en camionetta (buss) dagen før, som kunne ta oss til Xacbal og Chel. Alle elevene var invitert med, men noen mødre var redde for at barna deres skulle ramle i elva, selv om vi bare skulle se den på avstand fra bussen. Klokka 8 var bussen full av ca. 70 barn/elever fra CEMIK, og vi dro av sted i tett tåke og duskregn. Det var ikke mulig å se noe utenfor veikanten, og det var vanskelig å se veien også. Men Santiago var en god ”piloto” og tok hensyn.
Hidro Electrico, damanlegget, i Xacbal, er enormt stort og pryder ikke akkurat landskapet. Ovenfra får man en slags ”ailien”- fornemmelse, for det er digre dimensjoner som brer seg i landskapet ved aldeaen Luà.
Store anleggsmaskiner kjører frem og tilbake, og utenforstående er ikke tillatt. På et velkommenskilt står det at det er USAID som støtter, og at det hele er for Chajul! Men det skal ikke komme innbyggerne verken i Chajul eller Guatemala til gode, ut i fra hva jeg har klart å finne ut. Vi møtte også en anleggsbil fra det Israelske firmaet Calel Boneh på veien, noe som bekrefter dette landets økonomiske interesser i dette prosjektet.
Etter mye styr for å få fjernet er stor stein som hadde kilt seg mellom bakhjulene, det måtte både steinhammer og jekk til, så kom vi til Chel. Barna fra CEMIK måtte jo få se et vannkraftverk som fungerer, og Lars Vaagen hadde fortalt at han skulle hit dagen før. Jeg gikk nesten i hans fotspor, og barna fikk se hvordan et lite lokalt vannkraftverk fungerer. Vi fikk se selve vannturbinen der de produserte strømmen, og vi fikk se vanndeponiet og alle kanalene som var murt opp for å lede vannet. Vi balanserte på vannrør, det var en liten kolonne. Tror også noen tok det til seg og lærte litt.
Det ble mye gåing, og jeg følte jeg var på en fottur i fjellet hjemme.
På hjemveien stoppet vi for å se på vraket av en sementblanderbil som hadde kjørt utfor dagen før. Den lå langt nede i skråningen, godt veltet. Sjåføren var på sykehus, og sementen var nok for lengst stivnet.

Ana fortalte at byggingen av vannkraftverket i Xacbal hadde krevd ”mange hoder” som de utrykket det i Chajul. Mange hadde søkt jobb, og mange jobbet både med anleggsarbeid og veibygging og utbedring. At dette krevde ”hoder” var folk generelt inneforstått med. Og det har ført til at mange tror at man bruker ”hoder” til å produsere strøm. Barna på CEMIK fikk derimot lære at det er vann som trengs for at man skal få lys i lyspærene. I Chel har de en ”asociacion” mellom Chel og alle grendene rundt. Alle har deltatt i de fleste prosessene for å få konstruert vannkraftverket. Fra planleggingen og til de kunne starte opp tok det 7 år. De fikk hjelp og støtte fra Fundacion Solar som samarbeider med Norsk Form. Etter oppstart betaler alle som har deltatt og som er med i ”asociacionen” bare 10 % av hva det ville koste å kjøpe fra det nasjonale INDE.

Og i dag er det onsdag, og snart er denne dagen også omme.
Jeg sitter nok en gang i senga og prøver å oppsummere dagen. Jeg var på skolen klokka 8, for da trodde jeg elevene begynte. Fikk en fin prat med Ana på kjøkkenet hennes. Klappet den gravide katta mens jeg drakk kamillete. Sønnen Alex dukket opp i Sandras avlagte pysj-jakke som vi ga bort for to år siden. Godt å se den er i bruk fortsatt.
De skulle feire Valentins day/ Dia del cariño denne onsdagen, for de ville vise meg hva de hadde fått til. Det var flere opptredener både på formiddagskurset og på ettermiddagen. Det var elevene som var tryggest som viste seg frem, de mer sjenerte så på. Og alle fikk lunsj og en kopp atol (maisvelling med sukker). De var veldig flinke og glade, og ikke minst stolte over å få opptre for oss. Sjokolade fra KIWI i Son smakte godt etterpå.
Bortsett fra alle loppe/myggestikkene jeg har fått, så syns jeg det har væært nok et uforglemmelig opphold. Clinica Noruega har gjort en hel masse, og jeg har bidratt som tolk så ofte jeg har hatt anledning. Mer om CN på: clinicanoruega.blogspot.com
Chajul og Jordal skole og Grevlingen ungdomsskole har fått bedre kontakt tror jeg, og støtten til dette skoleåret fra dem har jeg fått tydelig fram.
Det er i alle fall hevet over enhver tvil at hjelpen kommer feam og er helt nødvendig.
Siste middagen hos Ana var nydelig kylling. Alle var fornøyde, og dro hjem til pensjonatet sitt. Jeg koste meg med barnebarnet til Ana, så på nyheter, og viste dem det jeg strikker på. Delte ut litt sjokolade også.
Nå er det sent, klokka nærmer seg 21! Skal sove for å være opplagt til å gå i kirken klokka 6.30 i morgen tidlig.