Fra Guatemala City, tidlig morgen mandag 22. februar.

Det er så å si umulig å sove lenger enn til 6 i denne byen. Utenfor huset til Gustavo i zone 6 ligger San Martin markedet, og der er det full aktivitet fra tidlig morgen. Jeg flyttet hit da de andre dro hjem lørdag.
Sist jeg skrev, var jeg i Chajul. Jeg våknet av kinaputter og bomber fra kirken, så det var ikke vanskelig å komme seg opp for å gå i kirken. Skulle ta bilder av helgnene. Det var tåkete, duskregn, og kaldt. Det var ikke mange andre enn meg og noen esler ute. Kirketjeneren ryddet i lysene dag jeg kom inn i kirken, ellers var det ingen andre der. Onsdagen før begynte fasten med askeonsdag. Så på tv at katolikkene gikk i kirken og fikk et kors av aske i pannen av presten. I Chajul hadde de byttet ut den lokale helgenen med Kristusfiguren som skal bæres under selve påskeprosesjonene. Nå er det 40 dager til påske.
Vi tok farvel med alle på CEMIK, og med Ana Canai. Hun er så deprimert etter at moren hennes døde for 3 mnd. siden, så hun gråt litt da jeg dro. Håper hun får litt glede av landsbyfesten som er neste uke.
Daniel kjørte oss til Chichi. Det ble som vanlig en liten stopp i Sacapulas, men mat for noen, og innkjøp av sort salt for andre.
Det var ubeskrivelig deilig å komme til Hotel Santo Tomas og få en varm dusj. Og sengene der er de aller beste. Prøvde å få litt sol på kroppen, men det var for overskyet.
Hilste på Fernando som jeg pleier å kjøpe strikkevesker av. Han tok noen tekstiler i kommisjon. Spiste middag hos Juan som stadig utvider. Nå hadde han en koselig bar i første etasje.
Fredag morgen tok vi det med ro og dro ikke før klokka 2. var i Guate city litt over 5. Hjalp Mai Britt med å kjøpe 100 kala-liljer, og så hentet vi kofferter som sto hjemme hos Carlos. Fikk pakket det som skulle sendes med de andre, og så dro vi til hyggelig avskjedsmiddag hos Jaime og Terre. Terre er veldig lei seg etter at nevøen hennes ble skutt for 3 uker siden.
Lørdag morgen var jeg på El Jardin/Clinica Noruega sammen med legen jeg traff på flyet fra Panama til Guatemala. Han kom sammen med en kollega. De hadde 20 pasienter. 3 hadde diabetes, og halvparten hadde for høyt blodtrykk. En gammel kvinne kom innpakket i tykke ulljakker som hun nektet å ta av seg, så de fikk ikke målt blodtrykket hennes. Og da de skulle måle blodsukkeret hennes ville hun absolutt ikke stikkes i fingeren. Hun kom til å dø hvis hun så blod, og så pekte hun opp og korset seg flere ganger. Hva hun kom for, vet vi vel ikke.
Avtalen med Aracely og Clinica Noruega ble ferdig akkurat i tide. Geremias kjørte meg ut til flyplassen der Mai Britt ventet innenfor. Vi møttes i døra, og hun fikk skrevet to viktige underskrifter. Godt at Geremias hadde bil.
Vi dro til comedoren til Rosa og spiste lunsj sammen med Carlos og Angel Poyon. Angel hadde klippet av seg hestehalen.
Jeg fikk hentet bagasjen min på Spring, og Geremias kjørte meg til Gustavo.
Gustavo har tatt det med ro i 3 uker. Han har vært igjennom mange helsesjekker før han nå skal operere kommende uke. Han holdt på å bli blind på det ene øyet, og det andre er det heller ikke så bra med. Nå har han fått ned blodtrykket, og økonomien er ordnet, så nå blir det endelig operasjon. Han har blodtrykk som en tjueåring, og drikker litervis med vann hver dag.
Søndag morgen dro jeg sammen med Enma og drosjesjåføren til Los Dolores der familien til Sandra bor. Sandras søster har nettopp fått en gutt, han var bare 5 dager gammel og heter David.
Var der hele dagen, før vi dro tilbake til zona 6.

Fra Mitt Guatemala

Fra boka "Mitt Guatemala"

Tre vakre kvinner fra markedet i Aguacatan.


Fra Chajul, 16. februar 2010-02-17

Nå sitter jeg på rommet hos Ana Canay med stearinlys og et glass rødvin og med ullteppe over meg. Det er ganske kjølig, for å si det mildt. Chajul er ikke stedet med et gjestmildt klima, selv om vi opplevde det da vi kom søndag ettermiddag. Chajul har aldri vært så varmt og behagelig som akkurat da. Sola skinte, og det varmet både kropp og sjel akkurat den ettermiddagen.

Litt tilbakeblikk:
Fredag 12. februar ble det en liten seremoni da grunnsteinen ble nedlagt på tomta vår. Matha hadde hjulpet Rosa med å lage tostadas fritas med finhakkede grønnsaker, kinaputter hadde Juanito og jeg sørget for, eggeskall med mokkel inni hadde vi også, og selvfølgelig litt innvielsesdram, dvs. akkevit. Don Tomas var litt bekymret for den siste ingrediensen….
Alle samlet seg på tomta vår der vi hadde målt opp og plassert grunnflaten til det første huset som vi håper kan oppføres om ikke så lenge. Jeg syns det var veldig hyggelig at alle de norske deltok, og det samme gjelder alle fra Aguacatán som kom. Huset skal jo være til glede og nytte for mange flere enn oss.
Avskjeder er jo aldri lett, så jeg gjorde det litt den kvelden med de nærmeste. Vi kommer jo til å møtes igjen, hvis helsa og Gud vil, som de sier i Guatemala.
Lørdag dro sykepleierne til Huehue på et hyggelig besøk hos kjente der, mens de fra CAAM og jeg hadde noen fine møter på skolen. Først var det ungdomsgruppa i CAAM Aguacatán som fortalte om aktivitetene sine, og så var det en gjennomgang av work-shopene som har vært i regi av Cambiamos el Mundo ved Claudio, som har blitt gjennomført med støtte fra CAAM. Det virker som det er stor aktivitet blant både medlemmer og andre invollverte, og at det har hatt stor betydning å få disse work-shopene til Aguacatán. Det er utrolig hvordan vannet bare fosser opp og vanner markene i store nærområder.
Lørdag var det minnestund for Walther på COMMAskolen, og det kom ganske mange mennesker dit. De viste bilder, og så var det et opptak med intervju av Walther da han var i Norge på Sund Folkehøyskole. Det meste var på norsk, og for oss ble det litt underlig.
Søndag var det farvel til Aguacatán og Agua Blanca for en stund, og vi dro til Chajul. Det er alltid fint å stoppe på El Descanso i Nebaj for å spise og gå på do. Derfra er det bare en halv time til Chajul nå når veien har blitt så bra.
Vi var i Chajul ved 2- tiden, og fikk ordnet på klinikken.
Lars Vaagen og pasientene kom omtrent samtidig, og Clinica Noruega fikk tatt i mot en del pasienter den første dagen. Ole Jacob hadde store planer om å komme, men en halsbetennelse hindret ham dessverre.
Det ble en hyggelig middag og kveld hos Ana Canay.
Mandagen ble sammensatt, dvs. at jeg hadde mange jern i ilden. Oversette på CN, organisere det jeg kunne, bestille camionetta til tirsdag, m.m.
Noen i følget var ikke bra, og derfor ønsket alle å flytte til Vetz Kaol der Anne Lise og Olav hadde bodd fra første dag. Bedre senger, mindre mugglukt, og flere doer og dusj med varmt vann, er bedre en det enkle pensjonatet til Ana. De var fornøyde med å flytte, og jeg var glad for å bli værende. Det er bare snakk om 3 dager. Ana mister faren sin for 1 ½ år siden, og moren døde for 3 mnd. siden, og dette preger henne på flere måter. Det ble en artig kveld med mye moro med alle barnebarna til Ana som det er vanskelig å få oversikt over. Det ble rene Ranferi- verkstedet rundt bordet, og ingen ville legge seg.

Tirsdag våknet jeg kl. 6, for jeg måtte være på CEMIK kl. 7. Hadde fått tak i en camionetta (buss) dagen før, som kunne ta oss til Xacbal og Chel. Alle elevene var invitert med, men noen mødre var redde for at barna deres skulle ramle i elva, selv om vi bare skulle se den på avstand fra bussen. Klokka 8 var bussen full av ca. 70 barn/elever fra CEMIK, og vi dro av sted i tett tåke og duskregn. Det var ikke mulig å se noe utenfor veikanten, og det var vanskelig å se veien også. Men Santiago var en god ”piloto” og tok hensyn.
Hidro Electrico, damanlegget, i Xacbal, er enormt stort og pryder ikke akkurat landskapet. Ovenfra får man en slags ”ailien”- fornemmelse, for det er digre dimensjoner som brer seg i landskapet ved aldeaen Luà.
Store anleggsmaskiner kjører frem og tilbake, og utenforstående er ikke tillatt. På et velkommenskilt står det at det er USAID som støtter, og at det hele er for Chajul! Men det skal ikke komme innbyggerne verken i Chajul eller Guatemala til gode, ut i fra hva jeg har klart å finne ut. Vi møtte også en anleggsbil fra det Israelske firmaet Calel Boneh på veien, noe som bekrefter dette landets økonomiske interesser i dette prosjektet.
Etter mye styr for å få fjernet er stor stein som hadde kilt seg mellom bakhjulene, det måtte både steinhammer og jekk til, så kom vi til Chel. Barna fra CEMIK måtte jo få se et vannkraftverk som fungerer, og Lars Vaagen hadde fortalt at han skulle hit dagen før. Jeg gikk nesten i hans fotspor, og barna fikk se hvordan et lite lokalt vannkraftverk fungerer. Vi fikk se selve vannturbinen der de produserte strømmen, og vi fikk se vanndeponiet og alle kanalene som var murt opp for å lede vannet. Vi balanserte på vannrør, det var en liten kolonne. Tror også noen tok det til seg og lærte litt.
Det ble mye gåing, og jeg følte jeg var på en fottur i fjellet hjemme.
På hjemveien stoppet vi for å se på vraket av en sementblanderbil som hadde kjørt utfor dagen før. Den lå langt nede i skråningen, godt veltet. Sjåføren var på sykehus, og sementen var nok for lengst stivnet.

Ana fortalte at byggingen av vannkraftverket i Xacbal hadde krevd ”mange hoder” som de utrykket det i Chajul. Mange hadde søkt jobb, og mange jobbet både med anleggsarbeid og veibygging og utbedring. At dette krevde ”hoder” var folk generelt inneforstått med. Og det har ført til at mange tror at man bruker ”hoder” til å produsere strøm. Barna på CEMIK fikk derimot lære at det er vann som trengs for at man skal få lys i lyspærene. I Chel har de en ”asociacion” mellom Chel og alle grendene rundt. Alle har deltatt i de fleste prosessene for å få konstruert vannkraftverket. Fra planleggingen og til de kunne starte opp tok det 7 år. De fikk hjelp og støtte fra Fundacion Solar som samarbeider med Norsk Form. Etter oppstart betaler alle som har deltatt og som er med i ”asociacionen” bare 10 % av hva det ville koste å kjøpe fra det nasjonale INDE.

Og i dag er det onsdag, og snart er denne dagen også omme.
Jeg sitter nok en gang i senga og prøver å oppsummere dagen. Jeg var på skolen klokka 8, for da trodde jeg elevene begynte. Fikk en fin prat med Ana på kjøkkenet hennes. Klappet den gravide katta mens jeg drakk kamillete. Sønnen Alex dukket opp i Sandras avlagte pysj-jakke som vi ga bort for to år siden. Godt å se den er i bruk fortsatt.
De skulle feire Valentins day/ Dia del cariño denne onsdagen, for de ville vise meg hva de hadde fått til. Det var flere opptredener både på formiddagskurset og på ettermiddagen. Det var elevene som var tryggest som viste seg frem, de mer sjenerte så på. Og alle fikk lunsj og en kopp atol (maisvelling med sukker). De var veldig flinke og glade, og ikke minst stolte over å få opptre for oss. Sjokolade fra KIWI i Son smakte godt etterpå.
Bortsett fra alle loppe/myggestikkene jeg har fått, så syns jeg det har væært nok et uforglemmelig opphold. Clinica Noruega har gjort en hel masse, og jeg har bidratt som tolk så ofte jeg har hatt anledning. Mer om CN på: clinicanoruega.blogspot.com
Chajul og Jordal skole og Grevlingen ungdomsskole har fått bedre kontakt tror jeg, og støtten til dette skoleåret fra dem har jeg fått tydelig fram.
Det er i alle fall hevet over enhver tvil at hjelpen kommer feam og er helt nødvendig.
Siste middagen hos Ana var nydelig kylling. Alle var fornøyde, og dro hjem til pensjonatet sitt. Jeg koste meg med barnebarnet til Ana, så på nyheter, og viste dem det jeg strikker på. Delte ut litt sjokolade også.
Nå er det sent, klokka nærmer seg 21! Skal sove for å være opplagt til å gå i kirken klokka 6.30 i morgen tidlig.

Elevene ved CEMIK er klare til å skrive brev til Jordal Skole i Oslo.

Enke etter borgerkrigen.

Barna fra CEMIK er på utflukt.

Barna fra CEMIK er glade for gaven fra Grevlingen Skole i Son.

Glade barn hjemme hos Ana.

Opptreden til ære for oss.

Gaspar hadde bursdag 10.februar

Mai Britt på vei til medical mission i Chex.

Juana underskriver kontrakten-

Hos Maximon.

Litt fra Guatemala:

Det har vært tettpakkede dager med mye program.
I Guatemala City var vi på barnehjemmet og hadde ”medical mission” to dager. Det kom mange med store og små plager. Tror det gikk rykter om at vi var misjonærer som delte ut briller, for det kom mange den andre dagen som sa de trengte briller så de kunne lese bibelen…
To kvinner hadde alvorlig diabetes. Den ene ble lagt inn på klinikken til Victor Hugo i to dager. Jeg traff Victor Hugo på flyet fra Panama til Guate. Han og vennen åpnet det første diabetessykehuset i mellom- Amerika. Nå kan han bli en fin støttespiller for Clinica Noruega.
Jeg har lovet at jeg skal være med på en ”medical mission” den 20. feb.(når de andre reiser hjem)sammen med ham på klinikken vår i Guatemala City.

I Panajachel dro vi til Santiago Atitlan og ut til Panabaj for å se hvordan det var der nå 5 år etter Stan. Skolen, sykehuset og politistasjonen var fullstendig forlatt, men det bodde folk rundt. Plasthusene sto der fortsatt, og det bodde folk der, men det var ikke innbydende å gå inn dit. Forrige besøk for to år siden var ikke så trivelig.
Jeg gikk heller til huset rett ved kirken der Maximon nå holder til. Det var orkester og en mayaseremoni utenfor. Inne hos Maximon var det to som hadde et ærend å fremføre. Vi hadde kjøpt lys som vi knyttet i bunter og satte på gulvet foran ham, og vi ga ham dram. Cofradias-medlemmene som tok imot drammen, serverte ham flere store slurker. To slitne medlemmer lå med hodet i armene og nærmest fløt utover bordet. Lyseblå lys var nå ofret til Maximon, så turen bør bli uten de store hendelsene.
Vi hadde lunsj i Jaibalito hos Terje på Vulcano Lodge. Utrolig hyggelig som alltid, og selvfølgelig god lunsj. En annen nordmann som har hus rett ved, inviterte oss på en drink, og vi dro til det fantastiske huset hans med rom på rom, det ene med bedre utsikt enn det andre. Hvitvinen smakte fortreffelig med utsikt til Santiagovulkanen og Atitlansjøen i bakgrunnen.
Kontrastene i Guatemala ble bekreftet da en venn av vår venn ankom med helikopter fra hovedstaden. Både raskere og enklere med 15 min. flytid i forhold til 5 timers busstur.
Lørdag 6. feb. på formiddagen besøkte vi Unn-Lisbet som viste oss det nye huset sitt, og tok oss med på barnehjemmet Jogar feliz i San Andres Semetabaj. Hun gjør en flott jobb.
Og så ble det mayaseremoni på Galeria før utstillingen Kulturbro Norge Guatemala hos Thomas i Galeria i Panajachel åpnet. Utstillerne er Carlos Chaclán, Jaime Ramirez, Gustavo Garcia, Jan Svensen og meg. Det kom masse folk, og det var kjempehyggelig. Ranferi, Mynor og Carlos holdt en liten minikonsert også, og de ga god stemning. Det ble ingen røde lapper dessverre, men det er jo et håp siden utstillingen skal stå ut måneden. Ambassadør lars Vaagen har lovet å se den.

Søndag morgen hentet Daniel oss. Han er sjåføren vår fra Aguacatán. Han var litt forsinket pga. en trailervelt i en av barrancoene (kløftene) ved Chichicastenango. Vi tok allikevel den veien til Aguactán, og alt gikk greit. Rett før Sacapulas er det ny vei og ny bro, så stoppen vi hadde tenkt å ta i Sacapulas ble det ikke noe av. Vi kom i stedet fort frem til Aguacatán en halv time før beregnet. Vi fikk en 4-hjulstrekker til å kjøre oss og all bagasjen helt opp til huset i Agua Blanca. Der møtte Rosalinda oss med suppe, kjøttkaker og guacamole.
På skolen hadde de ordnet med scene og stoler til konserten med Ranferi og Hacedores de lluvia kl. 5. Det kom heldigvis ganske mange mennesker som fikk glede av en flott konsert, og Clinica Noruega som finansierte konserten fikk markert seg på en god måte og vi fortalte at vi viille ta i mot pasienter, fortrinnsvis barn, i Aguacatán kommune de neste 5 dagene.
Det var deilig å være tilbake i Agua Blanca etter nesten et år, og det var så stille at jeg nesten ikke klarte å sove.
Mandagen begynte jobbingen for de 4 som skulle gjøre en innsats for Clinica Noruega. 3 grender i kommunen har fått besøk av klinikken vår, og det kan dere lese om i bloggen: clinicanoruega.blogspot.com
Det har vært møter med vennskapskomitéen Moss Aguacatan med representanter fra Moss som jeg har tolket for, og det har kommet nyttige ting ut av å kunne kommunisere direkte.
Skolestipendordningen jeg har på COMMA-skolen, dekker over 200 elever, og er viktig for opprettholdelse av skolen og det den står for. Det er slik at presidenten i Guatemala vil ha slutt på analfebetismen, og derfor lover han skolegang til alle, og betaler til og med familiene 300 q (ca. 210,-) på mnd. hver for å sende barna på skolen. Tanken er kanskje god, men det finnes verken klasserom, lærere, pulter eller undervisningsmateriell til alle som nå strømmer til de offentlige skolene. I Aguacatán er det på en av de offentlige skolene nå 5 klasser med 60 elever hver bare i første klasse. Hvordan man skal få plass til alle, og samtidig gi dem læringsmuligheter, virker som en uløst gåte. Da har jeg tro på at COMMA-skolen med færre elever, interesserte elever, og gode muligheter, vil lykkes enda bedre i fremtiden. En skolefadder ga penger i fjor som skulle gis til den beste eleven som ville fortsette å studere etter ungdomsskolen. En premie på 2500,- ble delt ut til Rubi under en seremoni på ungdomsskolen. Jeg håper dette vil gi økt innsats og interesse for skolearbeid for elevene som går nå. Hvem vet om det kommer en ny gave til den beste eleven i 2010.
Skolestipendordningen koster 950,- pr. år. Man får en elev som har en liten historie som forteller hvorfor den får stipend. Det er muligheter for å sende brev og en liten gave hvis man ønsker det. Det er alltid behov for nye faddere.

10 feb. var det bursdagsfeiring i Agua Blanca. Gaspar ble 16 år og han hadde ikke forventet noe. Det ble kinaputter, grillmat, gaver, og taler. Han var veldig glad og takknemlig for både sokker, sjokolade og geitost. Vi hilste også til min Aracely i Norge som ble 12 år samme dag.

I dag 11. feb., har vi hatt planlegging av huset vi skal bygge på tomta i Agua Blanca. Det gamle huset vi bodde i da vi bodde her i 2002, ble målt opp, takstein ble telt, m.m. Vi kom fram til en god planløsning ut i fra Runes tegninger, og nå har vi funnet en god plassering på tomta. Alt er målt opp, og fredag blir det grunnstensnedleggelse. En leirhelle ble kjøpt inn i El Tejar (taksteinen) ved Chimaltenango på veien mot Panajachel.
Rapport fra seremonien kommer senere.
Vennskapkomitéen CAAM skal møte ungdomsgruppa til CAAM her på lørdag. Det er bortimot 40 stk. som er med i gruppa. De har deltatt på to workshops i regi av CAAM, og det blir spennende å se hva de har fått til.
Løørdag er det også 1 år siden sønnen til Pedro og maria døde, så det blir en minnestund på skolen lørdag kveld.
Søndag er både morsdag og Valentinsdag, og da drar vi til Chajul. Ole Jacob og lars Vaagen kommer og hjelper oss å tolke. Det blir spennende å se hvordan klinikken til Clinica Noruega fungerer og vil fungere disse dagene. Undervisningssenteret CEMIK har fått støtte til 100 elever og en lærer dette skoleåret (jan. – nov. 2010) og det blir en del jobbing på meg med å opprette kontakt mellom elevene i Chajul og elever på Grevlingen ungdomsskole og Jordal skole.

Kjære dere,
Bare to dager Guatemala, men vi har allerede rukket mye. Vi er Mai Britt som er sykepleier og som har med Gunn og Tone som også er sykepleiere. Niesen hennes Nina er med for å hjelpe til med div., og hun skal også dokumentere Clinica Noruegas arbeide. Anne Lise og Olav fra vennskapskomiteen Moss Aguacatan er med for å ha møte med ambassadøren, se på oppfølging av prosjekter i Aguacatan, og ha møter der og planlegge besøk fra Aguacatan til Norge.
Vi hadde med 15 kofferter som alle hadde overvekt, det var til og med en for mye, men alt skled rett igjennom takket være grei behandling.
Dro fra Torp Flyplass i et voldsomt snøvær, men etter avising tok vi av bare litt etter skjema. Kom til Shipol i Amsterdam der vi ikke måtte vente så lenge før vi dro videre til Panama. Det er en grei rute for det er ikke så lenge å vente der heller. Ankom Aurora flyplass i Guatemala litt over 8 lokal tid fredag kveld. Jeg ble plukket ut til sjekking av den ene kofferten, for de hadde sett noe mystisk da de gjennomlyste den. Det var en av Clinica Noruegas utstyrskofferter som Mai Britt hadde pakket, så jeg ropte på henne. Det ble mange spørsmål da kateter og engangssprøyter dukket opp innimellom hjemmestrikkede sokker. Mai Britt viste frem det øverste laget, og vi gjorde vårt beste for å avlede oppmerksomheten fra det som lå lenger ned. Han som kontrollerte ba om en verdi på utstyret i kofferten, men vi svarte at dette var gaver, og man spør ikke om pris når man får gaver. Sjefen ble tilkalt, og han bare sendte et blikk ned i kofferten, før han sa det var greit. Så fikk jeg et eksklusivt stempel i passet, som gir meg tillatelse til å bringe medisinsk engangsutstyr inn i landet uten å betale skatt på det, med 6 mnd. varighet.
utenfor sto Jorge Luis, Gustavos nevø, og ventet på oss med den store pickupen sin. Alle koffertene ble lempet opp og kjørt til Hotel Spring. Carlos, Gustavo og Jaime kjørte oss. Jaime var trist fordi nevøen til kona hans var blitt funnet et par dager tidligere med et skudd gjennom hodet. Han lå i et skogkratt i nærheten av Escuintla, og bilen hans var borte. De ante ikke hva som hadde skjedd, eller hvorfor.
På Spring ble vi hjertelig tatt i mot, og vi fikk akkurat de rommene jeg hadde bestilt. Så var det å ta en velkomst-Gallo i patioen sammen med gutta, før vi stupte i seng.
Lørdag 30. januar visste vi ville bli en viktig dag for Clinica Noruega. Mai Britt og jeg hadde innkalt til stiftelsesmøte, slik at vi kan bli registrert i Guatemala. Vi skulle også ha møte med Juana fra Chajul som får støtte til utdanning som hjelpepleier dette året. I fremtiden skal hun betjene Clinica Noruega i Chajul.
Geremias som er advokaten vår, hadde laget forslag, og vi kom til enighet. Mer om Clinica Noruega kan dere lese om på bloggen clinicanoruega.blogspot.com

Etter et fruktbart møte, dro vi alle til Portalito som alltid er en opplevelse på lørdager. Vi kom for sent til marimbakonserten, men fikk en liten historisk oppdatering om stedet som for mer enn 100 år siden var en skrivemaskinskole.

Jeg hadde spurt Carlos om vi kunne ha en velkomstfest hjemme hos ham og Rosa, og slik ble det. Hun hadde laget deilige sandwich med svinestek, og vin hadde Gustavo og Geremias kjøpt på Smartklubb. Det ble taler og kjøp av kunst for noen, og en hyggelig start på en tur som det kan komme mye ut av.

Søndag morgen ble vi hentet av taxisjåføren Tulio og broren hans. Vi dro til Antigua på dagstur. Først innom Nim Pot for å hilse på mayapresten Tojil, og så innom Fridas en liten tur. Lunsjen hadde vi på la Naranja Pelada, (Den skrellede appelsin), en godt bevart hemmelighet i Jocotenango like utenfor Antigua. Don Tulio varter opp med den beste ceviche, reker i tomat og koriander med masse lime.
På vei tilbake var vi innom La Antigua, galleriet der Gustavo og jeg er representert. Vi hilste på arbeidene våre.
Da vi kom tilbake til Spring var vi helt slått ut. Nå tar vi det helt med ro i kveld, for det har vært et par veldig intense dager.

Jeg har vist frem boka mi over alt, og alle spør når den kommer ut på engelsk eller spansk. Franklin i resepsjonen på Spring, mente han kunne ha solgt den 20 ganger i løpet av lørdagen hvis den hadde vært på engelsk. Nå har jeg lagt igjen et bla-eksemplar på galleriet i Antigua, og bedt dem promotere den og gi meg tilbakemelding. Og alle jeg kjenner her får sett bildet av seg selv, og de blir stolte og glade og takker for at de har fått være med. Bortsett fra Julia som har en liten tienda i Jocotenango. Hun nektet for at det var henne, for hun pleide ikke være så ustelt på håret. Hun bare ristet på hodet da jeg viste henne bildet gjennom sprinklene, og så lurte hun på hva jeg egentlig ville.